Boken starter med å forklare bevegelses- og smertevitenskap, og introduserer nyere forskning som de siste årene har gitt oss en bedre forståelse av hvordan bevegelse og opplevelsen av smerte påvirker hverandre.
I boken er det et stort fokus på hvordan nervesystemet vårt påvirker bevegelsesmåte og kvalitet, og forfatteren drar inn en rekke eksempler som gjør at man kan knytte det teoretiske opp mot eksempler fra hverdagen.
Hargrove gjør en glimrende jobb med å formidle hvorfor bevegelse er så viktig for menneskekroppen, og klarer på en forståelig måte å forklare hvordan bevegelse initieres og gjennomføres, og hvordan ulike faktorer kan påvirke nettopp dette.
As soon as your body thinks it has all the answers, you need to start asking different questions.
Forfatteren har en meget god evne til å gjøre komplekse konsepter om til relevant og forståelig informasjon, og hvert kapittel avsluttes også med en oppsummering av de viktigste “take home messages”.
Sammenlignet med forelesningene jeg har hatt og annen litteratur som handler om smerte, motor kontroll og bevegelse, må jeg si at Hargrove gjør en fantastisk jobb med å sammenfatte de sentrale elementene inn i en lettleselig og evidensbasert pakning.
Hargrove beskriver også nevromatrisen (neuromatrix) i boken og hvordan smerte oppleves (les mer om smerte og neuromatrix her.) Han har rådført seg med noen av de beste i bransjen innenfor bevegelse- og smertevitenskap, og autoriteter som Lorimer Moseley og Gregory Lehman er blant de medvirkende.
Måten kroppen vår oppfatter fare og mulig skade, og hvordan den tilpasser seg ift dette er noe det stadig forskes på og det er et hav av individuelle kompensatoriske bevegelsesstrategier som benyttes ved smertetilstander. Dette er også noe man som terapeut observerer daglig med pasienter, og dette er noe av bakgrunnen for at hvert individ utfører bevegelser på ulike måter.
Man har derfor gått mer og mer vekk fra at det finnes en “korrekt” måte å utføre bevegelser på. De individuelle forskjellene er så store at det som er optimalt for en person ikke nødvendigvis er det rette for en annen. Personlig synes jeg at dette er noe av det mest interessante med å jobbe med mennesker og bevegelse.
Hargrove argumenterer for at “god bevegelse” handler like mye om evnen til å slappe av under bevegelse som å forsøke å generere mest mulig kraft. Dette handler mye om å la nervesystemet få lov til å kontrollere bevegelse samtidig som man optimaliserer forholdet mellom de ulike faktorene som påvirker hvordan kroppen beveger seg.Siden nervesystemet kontrollerer de fysiske mulighetene og begrensningene ift styrke, fleksibilitet og utholdenhet vil det hele tiden gjøre en vurdering om det du bedriver er “trygt” eller ikke, og utfra dette tillate eller begrense bevegelsen. Man har stadig flere grunnet til å tro at denne vurderingen er det viktigste man skal fokusere på når man vil endre bevegelse og prestasjon.
Et eksempel på dette kan være at nervesystemet oppfatter en bevegelse som for voldsom, kraftfull, og potensielt skadelig utifra kroppens tilstand og tidligere erfaringer, og dermed sette en begrensning for den kraften og bevegelsen kroppen er i stand til å utføre.
Ifølge forfatteren har mobilitetstrening en begrenset evne til å påvirke vevsstrukturer, men fungerer i stedet ved at de påvirker hjernen og nervesystemet evne til å organisere bevegelser i kroppens ulike ledd. Dersom nervesystemet opplever en bevegelse som potensielt farefull, vil det kunne begrense bevegelsesutslag og stive av ledd for å unngå potensiell skade.
På denne måten vil bevegelsestrening fungere ved å øke nervesystemets toleranse for bevegelse, ikke nødvendigvis ved å gjøre vevsstrukturene lenger. En analogi som benyttes her er bilkjøring. Å øke bevegelsesutslag og kraft under bevegelse handler mer om å ta foten av bremsepedalen enn å sette en større motor i bilen.
In general, inhibition of muscular activity is a higher order skill than activation, which tends to spread or irradiate from place to place without any help. Put another way, it is relatively easy to activate a muscle – the hard thing is keeping it relaxed when its neighbors are working.
Noakes (2012) påpeker at hjernen fungerer som kroppens overordnede styringskommando, og kan analysere kroppens tilstand under aktivitet. Dersom det oppleves at kroppen er i fare for skade, eller annen fare, vil man kunne oppleve kraftløshet, utmattelse eller smerte.
Dette kan sees på som en forsvarsmekanisme som har som formål å forhindre vevsødeleggelse og der kroppens velvære hele tiden er i fokus.
Ved å redusere den oppfattede trusselen av fare ved visse bevegelser kan nervesystemet tillate større bevegelsesutslag og kraftbruk, noe man ser at forskning støtter. For eksempel kan eksperimentell indusert smerte medføre en svakere muskel ( Henriksen et al.,2010), mens bedøvelse av et smertefullt ledd kan øke muskelstyrken (Hassan et al., 2001).
En av bokens aller viktigste budskap er at man kan integrere strategier for å la kroppen optimalisere styrke, fleksibilitet og utholdenhet gjennom å endre hvordan kroppen vurderer bevegelse.
Dette kan blant annet gjøres ved å jobbe bevisst med utførelsen av bevegelsene du utfører med en kontrollert, utprøvende og smertefri tilnærming. Mer detaljerte beskrivelser av hvordan dette kan gjøres vil du lære mer om ved å lese boken, og særlig på slutten av boken gir han en grundigere beskrivelse av hvordan persepsjon og bevegelsestrategier kan benyttes.
Boken er også full av forklaringer du kan bruke som terapeut når du kommuniserer med pasienter og kunder. Det er en rekke forklaringsmetoder og metoder som man kan dra nytte av når man ønsker å formidle et budskap relatert til pasientens plager og målsetninger.
Todd Hargrove har også en blogg, Bettermovement.org, som absolutt bør følges. Her skriver han lettfattelige og meget interessante artikler om bevegelse, motor kontroll, smertevitenskap med mer. Han har også skrevet en glimrende e-book om mobilitetstrening, How to do joint mobility drills, som er vel verdt å sjekke ut.
(legger til at undertegnede ikke har noen økonomiske interesser av å anbefale boken)
Referanser:
Trening av rotator cuffen i skulderen er ofte brukt både som forebyggende og rehabiliterende tiltak, og balansen mellom styrken i innad- og utadrotasjon blir regnet som viktig for normal funksjon i skulderleddet under atletiske aktiviteter (Reinold et al., 2004; Wilk et al.,1997) Det er vanlig å tilråde trening av utadrotatorene i skulder og det finnes
Dette er potensielt en meget fordelaktig øvelse for deg og dine skuldre og overkropp da den skaper en belastning på kroppen som man sjelden får i hverdagen, og kan fasilitere et bedre bevegelsesmønster og kraft i muskulatur som man vanligvis belaster lite.
Etter å ha lest Todd Hargroves bok “A guide to Better Movemement”, kan jeg si at det er en av de beste bøkene jeg har lest innenfor bevegelse, motor kontroll og smertevitenskap. Om du er terapeut, personlig trener, eller bare ønsker å lære mer om hva bevegelse egentlig er og hvordan det kan optimaliseres, bør denne boken stå på din leseliste.
Boken starter med å forklare bevegelses- og smertevitenskap, og introduserer nyere forskning som de siste årene har gitt oss en bedre forståelse av hvordan bevegelse og opplevelsen av smerte påvirker hverandre.
I boken er det et stort fokus på hvordan nervesystemet vårt påvirker bevegelsesmåte og kvalitet, og forfatteren drar inn en rekke eksempler som gjør at man kan knytte det teoretiske opp mot eksempler fra hverdagen.
Hargrove gjør en glimrende jobb med å formidle hvorfor bevegelse er så viktig for menneskekroppen, og klarer på en forståelig måte å forklare hvordan bevegelse initieres og gjennomføres, og hvordan ulike faktorer kan påvirke nettopp dette.
As soon as your body thinks it has all the answers, you need to start asking different questions.
Forfatteren har en meget god evne til å gjøre komplekse konsepter om til relevant og forståelig informasjon, og hvert kapittel avsluttes også med en oppsummering av de viktigste “take home messages”.
Sammenlignet med forelesningene jeg har hatt og annen litteratur som handler om smerte, motor kontroll og bevegelse, må jeg si at Hargrove gjør en fantastisk jobb med å sammenfatte de sentrale elementene inn i en lettleselig og evidensbasert pakning.
Hargrove beskriver også nevromatrisen (neuromatrix) i boken og hvordan smerte oppleves (les mer om smerte og neuromatrix her.) Han har rådført seg med noen av de beste i bransjen innenfor bevegelse- og smertevitenskap, og autoriteter som Lorimer Moseley og Gregory Lehman er blant de medvirkende.
Måten kroppen vår oppfatter fare og mulig skade, og hvordan den tilpasser seg ift dette er noe det stadig forskes på og det er et hav av individuelle kompensatoriske bevegelsesstrategier som benyttes ved smertetilstander. Dette er også noe man som terapeut observerer daglig med pasienter, og dette er noe av bakgrunnen for at hvert individ utfører bevegelser på ulike måter.
Man har derfor gått mer og mer vekk fra at det finnes en “korrekt” måte å utføre bevegelser på. De individuelle forskjellene er så store at det som er optimalt for en person ikke nødvendigvis er det rette for en annen. Personlig synes jeg at dette er noe av det mest interessante med å jobbe med mennesker og bevegelse.
Hargrove argumenterer for at “god bevegelse” handler like mye om evnen til å slappe av under bevegelse som å forsøke å generere mest mulig kraft. Dette handler mye om å la nervesystemet få lov til å kontrollere bevegelse samtidig som man optimaliserer forholdet mellom de ulike faktorene som påvirker hvordan kroppen beveger seg.
Siden nervesystemet kontrollerer de fysiske mulighetene og begrensningene ift styrke, fleksibilitet og utholdenhet vil det hele tiden gjøre en vurdering om det du bedriver er “trygt” eller ikke, og utfra dette tillate eller begrense bevegelsen. Man har stadig flere grunnet til å tro at denne vurderingen er det viktigste man skal fokusere på når man vil endre bevegelse og prestasjon.
Et eksempel på dette kan være at nervesystemet oppfatter en bevegelse som for voldsom, kraftfull, og potensielt skadelig utifra kroppens tilstand og tidligere erfaringer, og dermed sette en begrensning for den kraften og bevegelsen kroppen er i stand til å utføre.
Ifølge forfatteren har mobilitetstrening en begrenset evne til å påvirke vevsstrukturer, men fungerer i stedet ved at de påvirker hjernen og nervesystemet evne til å organisere bevegelser i kroppens ulike ledd. Dersom nervesystemet opplever en bevegelse som potensielt farefull, vil det kunne begrense bevegelsesutslag og stive av ledd for å unngå potensiell skade.
På denne måten vil bevegelsestrening fungere ved å øke nervesystemets toleranse for bevegelse, ikke nødvendigvis ved å gjøre vevsstrukturene lenger. En analogi som benyttes her er bilkjøring. Å øke bevegelsesutslag og kraft under bevegelse handler mer om å ta foten av bremsepedalen enn å sette en større motor i bilen.
In general, inhibition of muscular activity is a higher order skill than activation, which tends to spread or irradiate from place to place without any help. Put another way, it is relatively easy to activate a muscle – the hard thing is keeping it relaxed when its neighbors are working.
Noakes (2012) påpeker at hjernen fungerer som kroppens overordnede styringskommando, og kan analysere kroppens tilstand under aktivitet. Dersom det oppleves at kroppen er i fare for skade, eller annen fare, vil man kunne oppleve kraftløshet, utmattelse eller smerte.
Dette kan sees på som en forsvarsmekanisme som har som formål å forhindre vevsødeleggelse og der kroppens velvære hele tiden er i fokus.
Ved å redusere den oppfattede trusselen av fare ved visse bevegelser kan nervesystemet tillate større bevegelsesutslag og kraftbruk, noe man ser at forskning støtter. For eksempel kan eksperimentell indusert smerte medføre en svakere muskel ( Henriksen et al.,2010), mens bedøvelse av et smertefullt ledd kan øke muskelstyrken (Hassan et al., 2001).
En av bokens aller viktigste budskap er at man kan integrere strategier for å la kroppen optimalisere styrke, fleksibilitet og utholdenhet gjennom å endre hvordan kroppen vurderer bevegelse.
Dette kan blant annet gjøres ved å jobbe bevisst med utførelsen av bevegelsene du utfører med en kontrollert, utprøvende og smertefri tilnærming. Mer detaljerte beskrivelser av hvordan dette kan gjøres vil du lære mer om ved å lese boken, og særlig på slutten av boken gir han en grundigere beskrivelse av hvordan persepsjon og bevegelsestrategier kan benyttes.
Boken er også full av forklaringer du kan bruke som terapeut når du kommuniserer med pasienter og kunder. Det er en rekke forklaringsmetoder og metoder som man kan dra nytte av når man ønsker å formidle et budskap relatert til pasientens plager og målsetninger.
Todd Hargrove har også en blogg, Bettermovement.org, som absolutt bør følges. Her skriver han lettfattelige og meget interessante artikler om bevegelse, motor kontroll, smertevitenskap med mer. Han har også skrevet en glimrende e-book om mobilitetstrening, How to do joint mobility drills, som er vel verdt å sjekke ut.
(legger til at undertegnede ikke har noen økonomiske interesser av å anbefale boken)
Referanser:
